Artikler: Sosialpedagogikkens mor - Det er nå vi lever!
 
Sosialpedagogikkens mor

Navn: Eva Nordland
Yrke: Leder for forskjellige fredsorganisasjoner. Forfatter. Foredragsholder.
Alder: 80 år 3. januar 2001
Forfattet: Skrevet ca. 50 bøker. Den siste "Skritt på en vei" kom i 2000
Bosted: Bærum i Oslo

I 1970 årene gikk en bølge av uro gjennom studentersamfunnet i Oslo. En gruppe studenter hadde sett seg lei av å høres i leksen. De var misfornøyde med den form universitetet drev undervisningen, og ønsket å avskaffe det de kalte for puggestudiet. Da begynte Eva Nordland sitt arbeid for å opprette en ny studieretning, sosialpedagogikk, hvor studieformen var resonnering, samarbeid og kreativitet.
Tekst og foto Elin Skogen

- I begynnelsen av 70-tallet var vi en liten gruppe som arbeidet for å finne en ny eksamensmåte. Skulle man bli stilt spørsmål, eller skulle man selv stille spørsmål? Vi ønsket en ny måte å dokumentere kompetanse på. Ikke bare pugge andres kunnskap som deretter skulle fordøyes. Dette var den spede begynnelse til en ny eksamensform. Ideen var å fremskape et samarbeid mellom studentene, hvor selvaktelse og støtte fra hverandre var viktige komponenter. Studentene skulle selv velge tema og diskutere seg frem til et resultat. Kriteriene var de samme som krevdes til en doktorgrad, bare på et annet nivå. Dette var det sosialpedagogiske studiets begynnelse.

Pedagogikk - for dannelse i samfunnet
Eva Nordland forteller full av entusiasme om det hennes hjerte fremdeles brenner for: sosialpedagogikken. Ikke et øyeblikk sitter hun rolig på stolen. - Jeg heter Nordland med d, akkurat som i Finnmark, ler hun og forteller at det pleide alltid hennes mann å si hvis folk lurte på hvordan etternavnet deres skulle staves. En liten dame med et stort hjerte som videre forteller levende om hvordan Den Sosialpedagogiske høyskolen startet i Sandnes, Rogaland.
- Det var Judith Tolvik og jeg som bestemte oss for å realisere dette prosjektet. Jeg husker vi skrev til ledelsen i Rogaland fylkeskommune og ba om støtte til å starte en sosialpedagogisk høyskole, og fikk ja. Vi bygget opp et styre hvor jeg var faglig ansvarlig, noe jeg fremdeles er. Etter snart 30 år er det fremdeles ca. 100 elever som hvert år uteksamineres fra dette studiet. Vekttallene blir gitt av Universitetet i Oslo som også undertegner studentenes vitnemål. Dermed er det en universitetseksamen elevene gjennomgår.
Hun forteller at intensjonen med studiet er at studentene må tenke selv, reflektere og evaluere seg frem til resultater til en hovedoppgave.
- Alle disse studentene jobber i prinsippet med å forbedre. De kan for eksempel velge emner som sykehus/kommunikasjon, skole/klassefornyelse eller hva som helst som har med mennesker å gjøre, og deretter skrive en hovedoppgave. En oppgave som ble skrevet om økning av ungdomskriminaliteten i samfunnet ble sendt til Politiforbundet, som ble så begeistret at de sendte den videre til England, til det Internasjonale Politiforbundet. Et eksempel på at virkelig store forandringer kan skje. Men jeg vil også nevne et annet tilfelle som også beskriver viktigheten av denne studieretningen. En kvinnelig student kom til meg og lurte på om hun orket å fortsette studiet, fordi hun hadde problemer hjemme der hun og mannen bare kranglet. Jeg rådet henne til å velge et tema som omhandlet dette med familiestruktur. Etter en stund kom hun lykkelig tilbake og fortalte at situasjonen hadde endret seg i familien, de hadde nærmest sluttet å krangle. Historien forteller også at hun leverte en svært bra hovedoppgave som ga resultater på flere måter. Tenk på at det hvert år uteksamineres 100 studenter som har hvert sitt emne som de setter fokus på, og bidrar dermed på hver sin måte til mulighet for forbedring i samfunnet. Er det ikke fantastisk? sier hun og ansiktet sprekker i et stort smil. - Pedagogikk er for dannelse i samfunnet med ansvar for samfunnet som helhet.

På leting etter en dypere sannhet
I 1971 fikk Eva Nordland tilbud om et professorat i psykologi ved universitetet i Århus i Danmark. Der fikk hun gjennomslag for sine tanker om "puggestudier" og enda sterkere tro på at en annen eksamensform ville være til det bedre.
- Det var en svært lærerik tid for meg det året jeg var i Danmark. I Norge skulle for eksempel ting bevises vitenskaplig. Men det er ikke den riktige måten å drive pedagogikk på. Pedagogikk kan ikke bevises vitenskaplig, det kan til å med være farlig i dette faget. I Århus hadde de tatt avstand fra denne tanken, og dermed følte jeg at jeg var på trygg vei. Filosofien er at man er på leting hele livet etter en dypere sannhet.
- Hele familie som besto av mann og fire barn, hadde tenkt å flytte til Danmark. Vi hadde vært rundt og kikket på hus og bestemt oss for å etablere oss i Århus. Men akkurat samtidig fikk min mann, Odd Nordland, som kjempet for sigøynernes rettigheter, beskjed fra regjeringen om at han var offisielt utnevnt som sigøynernes talsmann i Norge. Dette var det store for ham, og jeg sa opp min stilling. Jeg var i Danmark ut året og pendlet den perioden mellom Norge og Danmark. Mange vil nok synes at jeg ga opp min karriere for min manns skyld, men sånn tenker overhodet ikke jeg. Vi har alltid støttet hverandre når det har vært behov for det. Denne gangen var det jeg som fulgte ham, og jeg gjorde det med glede da jeg visste hvor mye denne stillingen betydde for ham.

Min barndoms kjæreste
Eva Nordland kan fortelle om et rikt liv, og en lykkelig barndom. - Min far var teolog, men gikk på tvers av den norske Kirke når det gjaldt grunnleggende læresetninger. Derfor ble han plassert på utposter hvor ingen andre ville være. Da jeg var 11 år var det regjeringsskifte, og lederen for Kirke og undervisningsdepartementet den gang hadde lykkeligvis ikke satt seg så nøye inn i sakene, for min far ble tilbudt et embete i Bergen. Familien som møtte oss i Bergen var Odds familie. Hans pleiemor var nemlig min fars kusine.
Ansiktet mykner under de tusen smilerynkene når hun minnes sitt første møte med ektemannen. - Hans mor hadde med seg en stor kurv med modne stikkelsbær som hun satte på bordet foran oss barna. "Disse bærene er til barna, og ikke til sylting," sa hun. Fra det øyeblikket elsket jeg familien hans, og forelsket meg i Odd som den gang var 13 år. Og så var vi kjærester da, sier hun med et drømmende uttrykk i øynene.
- Men vi hadde et dramatisk opphold i forholdet vårt, ler hun mens hun gestikulerer ivrig. - Jeg var 16 år og vi to var med en vennegjeng på sykkeltur i de norske fjell. En vidunderlig tur, minnes jeg. Så dukket en tanke opp i hode mitt. Alle de andre fikk jo velge kjæreste, mens jeg hadde på en måte aldri valgt, det hadde bare blitt slik. Så bestemte jeg meg for å gjøre det slutt, og sa til Odd at nå slår vi opp og ser hva som skjer. Han ble helt taus. Det gikk ett minutt, så fem minutter. Da klarte jeg ikke mer. Jeg fridde og fikk ja. Hun ler hjertelig over denne episoden som utspant seg for over 64 år siden.

Et løvetannsbarn
- Jeg kan ikke la være å fortelle litt om den elskede mannen min. Han var født utenfor ekteskapet og plassert på et hjem mot betaling. I huset der var det tuberkulose og barna døde en etter en. Min Odd fikk bare et snev av det, fordi han måtte sove på låven. Det ble hans redning. Han var fire år, og et svært forsømt barn. Selv fortalte han lite fra den tiden, men han husket en arbeidsmann i lokalmiljøet som het Magnus. Magnus tok seg spesielt av Odd, og lærte ham blant annet å spikke små båter. Denne mannen har mye ære for at Odd har klart seg så bra, sier hun tankefullt og blikket vendes innover i private rom. - Magnus er et eksempel på at vi alle har et ansvar overfor hverandre. Jeg tror jeg hele livet vil føle takknemlighet til denne Magnus som ga Odd omsorg og kjærlighet, og dermed muligheten til å klare seg og selv utvikle kjærlighet. Min Odd var en hensynsfull og raus mann som det var lett å elske. Han var et løvetannsbarn som satte seg inn i de svakes situasjon, og brukte sine ressurser til hjelp for disse.
- En biologisk tante fra Bergen fikk høre at hun hadde en liten nevø som bodde under svært kummerlige kår. Hun het Agnes, som betyr engel, og reiste og hentet den lille gutten. Hun visste om et fantastisk, foreldreløst ektepar som inderlig ønsket å ta seg av lille Odd. Han flyttet som fireåring til dem i Bergen og de ble hans pleieforeldre, og etter hvert mine vidunderlige svigerforeldre.
- Min Odd døde rett før julaften i 1999. Da hadde han vært syk en stund. Men selv da hadde han mitt beste i tankene. Selv om han hadde problemer med å klare seg selv, ba han meg fortsette pendlingen mellom Oslo og Sandnes da han visste hvor mye mitt arbeid på Den Sosialpedagogiske høyskolen betydde for meg. Jeg vet vi har vært heldige. Svært heldige, fordi vi har vært så lykkelige sammen og alltid hatt den andres beste i tankene. Begge har vi vært svært samfunnsengasjerte og delt tanker og interesser også i jobbsammenheng. Derfor var sorgen så stor da han gikk bort, sier hun stille. - Jeg husker jeg satt i stolen min i stuen og var svært nedbrutt da mitt lille barnebarn på fem år, som også heter Agnes, kom på besøk og sa: "Det er veldig synd at morfar er død, mormor. Men min pappa mistet sin pappa da han bare var åtte år, det var enda "syndere". Dette sa den lille og fikk med de ordene satt det hele i perspektiv. Jeg var egentlig svært heldig som hadde fått beholde ham så lenge.


Fredsarbeid - et annet hjertebarn
Hun har i hele sitt yrkesaktive liv jobbet ved Universitetet i Oslo. I tillegg har hun engasjert seg i forskjellige fredsfremmende organisasjoner og gått flere fredsmarsjer.
- Den første virkelig lange marsjen jeg gikk var fra København til Paris på mine bare ben i 1981. Vi var tre stykker som tok initiativ til denne aksjonen og ville protestere mot atomvåpen. Mange mente at det umulig kunne være noen vits i å gå til Paris. Dette var ikke Vestens problem. Men jeg svarte at et sted må man begynne, forteller hun opprømt og setter seg ytterst på stolen. - I år går vi til Paris, men neste år går vi til Russland, lovet jeg, og måtte selvfølgelig følge opp. Så i 1982 gikk ferden fra Stockholm til Moskva Minsk. Året deretter gikk fredsmarsjen fra Washington til New York, et svært viktig arrangement hvor vi fikk protestere mot atomvåpen, og sette fokus på fredsarbeidet.
- I 2001 fikk jeg en fredspris som innbefattet en sum penger. Hva gjør jeg med det?, tenkte jeg og bestemte meg for å gi det til et demokratiseringsprosjekt. Jeg valgte en fattig, liten by i det sørøstlige Russland. Intensjonen er å skape gode forhold mennesker imellom. Pengene forvaltes av ansvarsfulle voksne, men det er barnas prosjekt, og barna blir tatt med på råd om hva pengene skal brukes til. Jeg var der i sommer og rådslo i tre hele dager for å gjøre forholdene for barna der i byen bedre. Veldig interessant å få være med på, sier damen som runder 81 år den 3. januar 2002.
Videre forteller hun om en milliardær i Italia som har donert en million kroner til fredsfremmende arbeid. Pengene er gitt til 30 utvalgte kvinner fra alle verdensdeler som jobber for å styrke demokratiet i verden. Berit Aas kontaktet meg, og vi har sammen med Kvinneuniversitetet på Løten planlagt å satse på fire prosjekt. Et av dem er opprensking av radioaktivt avfall i Ukraina. - Så du skjønner jeg har mer enn nok å bruke tiden på, ler hun.

Jeg vil dele deres
smerte
- Jeg har levd et langt, rikt og svært interessant liv, og har fremdeles så god helse at jeg kan fortsette i aktivitet en stund til. Enda føler jeg at jeg har mye å gi. Foruten at jeg fortsatt holder foredrag og arbeider i forskjellige organisasjoner, går jeg en gang i uken på besøk til fangene i et fengsel i Oslo. Jeg beskytter deres identitet, men får lov å skrive om deres skjebner. Når noen lurer på hvorfor jeg orker å gjøre dette, er det fordi jeg har vært så heldig at jeg vil dele deres smerte, sier hun alvorlig. - Jeg opplever å høre fanger fortelle meg at mitt besøk gjør oppholdet lettere. Da er jo hensikten oppnådd. En kvinnelig fange som har sittet i fengsel i mange år sa etter et besøk; " I dag våknet jeg opp i cellen min og følte meg lykkelig for første gang i mitt liv". Hun sitter innesperret i en celle og føler seg allikevel lykkelig. Det er sterkt.

Så avslutter hun med en selvkomponert sang som hun pleier å synge for fangene hun besøker. En sang om liv, håp og trøst. Ordene kommer trillende og forteller om sorg og glede. Eva Nordland synger fra hjertet, uten å bry seg om forbipasserendes nysgjerrige blikk, om stemmen hennes bærer eller om ordene rimer. Det er en dame som ikke bryr seg om det uvesentlige, men som raust gir av sin store kompetanse og lange erfaring til mennesker som vil gjøre en forskjell.


Artikler: Sosialpedagogikkens mor - Det er nå vi lever!
 
ARTIKKEL 2:

Intervju:


Det er nå vi lever!


- Jeg har alltid hatt et godt liv med mange venner, en flott familie og en kone som jeg elsket. Som journalist levde jeg av å skrive om katastrofer som rammet mennesker verden over, mens jeg etter endt
oppdrag kunne reise hjem til mitt
beskyttede liv. Så rammet katastrofen mitt hus, og alt ble annerledes.

Tekst: Elin Skogen

Jon Magnus har skrevet om sin store sorg i boken "Veien til Karlsvogna". Boken fikk enorm oppmerksom over hele landet, og mennesker i alle aldre gjorde den til sin, mens de gråt og lo seg gjennom historien om Elisabeth og familiens kamp mot kreften. Elisabeth tapte kampen, men vant det norske folks hjerter. Med boken har Elisabeth og Jon Magnus gjort en forskjell. Hvor stor forskjell vet ennå ingen, men medmenneskelighet og respekt i det norske helsevesen er satt på dagsorden, og arbeidet mot forbedring er begynt.

Veien til Karlsvogna
- Jeg vil si det så sterkt at jeg var bortskjemt. Livet mitt gikk på skinner, og jeg var lykkelig helt til det øyeblikk katastrofen rammet mitt eget hus. Boken "Veien til Karlsvogna" begynte som en privat dagbok, åpen og ærlig som en dagbok ofte er. Jeg hadde ingen tanker om å utgi noen bok i den forbindelse. Hadde jeg hatt det, ville jeg lagt bånd på meg og ganske sikkert utelatt det spontane. Først i ettertid forsto jeg at dette kunne bli noe som langt flere ville ha glede og nytte av.
- Jeg ba jentene mine lese gjennom manuskriptet i all sin nakenhet, kjærlighet, smerte og sinne - i sin naturlige kontekst. Verken de eller jeg har noe å skamme oss over. Det må være lov å være menneske i en tid hvor lidelsen dominerer livet. Ingen forventet den enorme responsen da boken ført kom i salg. Mennesker fra hele landet har skrevet brev eller ringt meg etter å ha lest "Veien til Karlsvogna: Barn og gamle, pasienter og pårørende, helsearbeidere og legmenn.
- Mennesker har sett forskjellige ting i boken. Noen blir opprørt over helsevesenet, andre igjen ser bare kjærlighetshistorien. Mens noen bare ser Karlsvogna.
- Mange har skrevet og delt sine tanker og følelser. Det har vært sterk lesing, og noe av det har jeg prøvd å formidle i boken "Etter Karlsvogna." Sånn som den trauste karen oppi Østerdalen et sted, som litt brydd forteller at kona har lest høyt for ham fra "Veien til Karlsvogna". Han beretter om hvordan hans egen livslange og fortrengte sorg over en mistet datter endelig kom opp til overflaten, og at han omsider fikk gråte. Og han takker meg på den eneste og beste måten han kan, nemlig å invitere meg med på elgjakta.

Allemannseie
Den store responsen har gjort Jon Magnus til et allemannseie. Han har raust delt tanker og opplevelser, og gitt mennesker innblikk i hans innerste rom. Den store oppmerksomheten kan virke overveldende i mange sammenhenger.
- Min erfaring som journalist har vært en stor fordel. Jeg mener jeg vet hvor grensene går, og har tatt hensyn til det. Jeg vet når jeg er i ferd med å tråkke over en grense, fordi jeg selv har sittet i intervjuerens stol så mange ganger. Man skal ikke gi bort alt.
- Hensikten med boken var først og fremt å holde løftet jeg ga Elisabeth ,- å gjøre et forsøk på å bedre situasjonen for pasienter og pårørende. Andre i samme situasjon burde få slippe å oppleve noe av det vi måtte tåle. Dernest er jeg opptatt av det ansvaret vi har overfor hverandre. Vi lever her og nå, og må gjøre det beste ut av det. Ingen vet hva som skjer i morgen. Inviter familie og venner, fortell folk at du er glad i dem, reis - og lev livet! Ikke utsett det, for det er NÅ vi lever.
Å være bevisst akkurat det er en av de tingene jeg har lært av den vonde tiden.

Godt utgangspunkt
Han innser at han hadde et heldig utgangspunkt både under Elisabeths sykdom, og i tiden etterpå: - I vår omgangskrets var det leger, prester, psykologer. Selv har jeg brukt ordet som redskap i min kamp for å bedre pasienter og pårørendes kår i helsevesenet. Men tankene går til de mange som ikke er like heldige, og ikke når frem med sitt budskap.
- Under Elisabeths sykdom kunne jeg komme og gå som jeg ville på jobben. Jeg fikk full støtte og forståelse sjefer og kolleger. Vi bodde sentralt og hadde sykehuset like i nærheten. Vi hadde økonomi til å gjøre livet lettere i den vonde og vanskelige tiden. Tenk på de som strever med lange avstander, med en jobb de ikke kan ta seg fri fra og dermed ikke kan være hos sine kjære til enhver tid. Dette funderte jeg mye på da jeg satt ved Elisabeths sykeleie. Jeg innså allerede da hvor heldig jeg var, sier han tankefullt. - For meg lå alt til rette, men hva med alle de andre som hadde et utgangspunkt som var mye dårligere? Jeg vet hvor slått ut man blir i en slik situasjon. Selv var jeg i perioder like lammet av angst som Elisabeth. Dette er det svært viktig at helsevesenet er seg bevisst når de skal behandle pasienter og pårørende.

Oppdraget er fullført
- Jeg har hele tiden vært i full jobb mens jeg har reist rundt og holdt foredrag. Jeg har faktisk holdt mitt 74. foredrag, og på et eller annet tidspunkt må jeg gi meg. Dette har tatt fullstendig av, noe jeg selvfølgelig opplever som svært hyggelig. Jeg får fire, fem henvendelser pr uke fra forskjellige organisasjoner, sykehus og høyskoler. Klarer jeg å nå noen få mennesker i salen med mitt budskap, har jeg oppnådd noe. Min intensjon er å få folk til å tenke. Men både av hensyn til meg selv, og ikke minst før folk begynner å gå lei, vil jeg gi meg nå mens leken er god.
- Da jeg kom hjem fra USA fra et oppdrag nylig, besøkte jeg min høygravide datter. Der satt hun forventningsfullt og gledet seg over det nye livet som var ventet. Samtidig savnet hun mammaen sin sterkt i denne situasjonen. Elisabeth var en ordentlig "hønemor", som gikk rundt og puslet, og spredte hygge og trygghet. Hun ville ha gledet seg stort over det nye barnebarnet. Da gråt vi sammen, min datter og jeg, og kjente på savnet etter Elisabeth.
- Hun har vært en viktig del av mitt liv i nesten 30 år. Jeg er en religiøs person, og det må være lov til å tro, eller leke med tanken, at hun finnes et eller annet sted fortsatt, for eksempel at hun sitter i Karlsvogna.
- Jeg kjenner at jeg begynner å bli sliten nå. Oppdraget er fullført fra min side, nå kan andre ta stafettpinnen videre..