:Angst

Definisjon
Angst er både betegnelsen på et symptom som kan forekomme ved ulike lidelser, og navnet på psykiske lidelser.

Forekomst
Ca. 10 % av befolkningen lider av angstlidelse. Angst er den vanligste psykiske lidelsen blant menn. De ulike formene kan debutere fra tenårene og like opp til 40-års alderen. Lidelsen kan starte snikende eller komme plutselig.
Vi deler angst opp i enkle fobier, agorafobi, sosial fobi, generalisert angst og panikklidelse.

Årsak
Vi tror at det er en sammensatt årsaksforklaring til angstlidelser. Både biologiske, psykologiske og miljømessige faktorer spiller inn. Vi vet at det er opphoping av angstlidelser i enkelte familier, og at angst kan oppstå etter store påkjenninger og traumer. Angst kan være et symptom i en utviklingsfase og det kan være en reaksjon på et ugunstig oppvekstmiljø.

Symptomer
Vi kan dele lidelsen opp i tre hovedgrupper, fobier, generell angst og panikklidelse.

Fobier
Enkel fobi er redsel for ting eller situasjoner som slanger, edderkopper, å ta buss e.l.

Agorafobi er redsel for å bli ”låst” på steder eller i situasjoner. Dette ser vi for eksempel ved høydeskrekk, buss-skrekk, butikkskrekk.

Sosial fobi er redsel for å bli ydmyket eller dumme seg ut, en tør ikke snakke høyt i grupper, spise sammen med andre, skrive på tavlen eller lignende.

Symptomer ved fobier kan være hjertebank, svimmelhet, munntørrhet, kvalme, hyperventilering og besvimelsestendenser når man stilles overfor den tingen eller den situasjonen man er redd for. Dersom pasienten ikke er redd for å bli utsatt for angstframkallende hendelser er han symptomfri.

Generalisert angst betyr at personen har en urealistisk og overdreven engstelse, nesten hele tiden. En følelse av uro for at noe vondt skal skje. En kan ha en rekke symptomer som f.eks muskelspenninger, skjelvinger, ristinger, rastløshet, tretthet, hjertebank, svette, munntørrhet, svimmelhet, kvalme og klump i halsen». En kan og føle seg «i helspenn», ha konsentrasjonsproblemer, søvnproblemer og være irritabel. Angsten er ikke utløst av en konkret hendelse eller situasjon.

Panikklidelse opptrer plutselig, som et anfall, uten at pasienten befinner seg i en angstframkallende situasjon. Vanlige symptomer er:

• Hjertebank
• Skjelving
• Svette
• Følelse av å miste pusten
• Svimmelhet
• Kvalme
• Uvirkelighetsfølelse
• Smerter i brystet
• Redsel for å dø
• Redsel for å miste forstanden

Anfallet varer fra 10 til 60 minutter og minner om hjerteanfall.

Behandling
Trygghet er en forutsetning for vellykket behandling. Det er viktig å få oversikt over personens ressurser, og bekrefte og ivareta pasienten. Behandlingen kan bestå av undervisning om sykdommen, angstmestring og kognitiv atferdsterapi, dvs. bruke tanke og resonnement sammen med trening.

Undervisning er viktig. Pasienten må lære hva som utløser angstanfall, lære om kroppens reaksjoner og mestring av disse.

Medisiner bør i hovedsak være ikke vanedannende angstdempende medisiner, men medisiner som og brukes mot depresjon med mer langsiktig forebyggende virkning, eller angstmedisiner av forebyggende karakter.
Samtalebehandling, individuelt eller i grupper, gjerne av kognitiv karakter, som tar sikte på å avdekke uheldige tankemønstre.

Kroppsrelaterte tilnærminger som fysioterapi med pusteøvelser, kroppsbevissthetsøvelser og fysisk trening.

Kreative terapiformer i form av billedterapi og musikkterapi, for å bearbeide følelser og øke mestringsopplevelser.

Prognose
Man regner at omtrent halvparten av angsttilfellene blir bra av seg selv, eller forbedres. En stor del kommer ubehandlet inn i et uheldig spor, preget av angst, negativ selvfølelse, alkohol/pillemisbruk, nedsatt prestasjonsevne, sosial mistilpasning og økende angst. Behandlingsmessig har sykdommen god prognose dersom man kommer relativt tidlig til, og pasienten selv er innstilt på en betydelig egeninnsats.

Konklusjon
Angst er en av våre største folkesykdommer, og en av hovedårsakene til sykmelding og uføretrygd. Det går ikke an å blir kvitt angsten uten å utsette seg for og holde ut symptomer, helst i en trygg planmessig ramme.

:Angst - :Tvang - :Depresjon
 

:Tvang

Definisjon
Tvangslidelser er lidelser preget av både tvangstanker eller tvangshandlinger, eller av tvangshandlinger eller tvangstanker. Symptomene må vare minimum 1 time til sammen pr. dag, og innvirke på dagliglivet for å bli definert som lidelse.

Forekomst
Ca. 2% av befolkningen har en tvangslidelse. Lidelsen rammer både kvinner og menn. Tvangshandlinger og tvangstanker kan forekomme hver for seg eller samtidig. Lidelsen debuterer oftest i ungdomsårene/tidlig voksen alder. En tredjedel av pasientene får lidelsen allerede som barn.

Årsak
Vi vet ikke den egentlige årsaken til at tvangslidelser oppstår, men tror det er en sammensatt årsaksrekke med både biologiske, psykologiske og miljømessige faktorer. Vi vet at det er en opphopning av tvangslidelser i enkelte familier. Vi tror at sterke indre konflikter kan utløse tvangstanker og tvangshandlinger, og at et strengt miljø med snevre rammer kan øke sårbarheten for lidelsen.

Symptomer
Tvangstanker (obsesjoner) Tankene kan bestå av gjentatte, vedvarende tanker eller bilder som er påtrengende, meningsløse eller ubehagelige. De kan og være aggressive, seksuelle eller skremmende. Tankene er ikke bare en normal overdreven engstelse. Personen forsøker å undertrykke tankene, fordi personen er klar over at tankene kommer innenfra.

Tvangshandlinger (kompulsjoner) kan bestå i gjentatt atferd som personen føler seg tvunget til å utføre. Handlingene reduserer ubehag. Personen er klar over at tvangen er overdrevet, og at den i neste omgang medfører ubehag, er tidkrevende og forstyrrende.

Sykdomsbildet kan være preget av hva vi på folkemunne ville kalle tellesyke, sjekkesyke, tvilesyke, ordensmani, vaskemani, samlemani. Lidelsen deles opp i lett, middels, alvorlig eller ekstrem. Ved lettere tilstander er personen preget av sykdommen ca. en time pr. dag. I ekstreme tilfeller er personen hemmet av lidelsen hele den våkne tid av døgnet.

Behandling
Akseptering og trygghet er en forutsetning for en vellykket behandling. Dette skapes gjennom å bli kjent med pasientens gode opplevelser, få oversikt over pasientens egne mestringserfaringer og gi pasienten bekreftelse på at han blir forstått og ivaretatt. Behandlingen består av undervisning om sykdom og behandling, og eksponeringsterapi med responsprevensjon. Det innebærer at pasienten blir utsatt, eksponert for situasjoner som pleier å utløse tvangshandlinger. Deretter blir pasienten oppfordret og hjulpet til å vente i lengre og lengre tid med å gi etter for trangen til å utføre tvangshandlinger.  

Kognitiv atferdsterapi er terapi som legger vekt på tanker og resonnement omkring symptomene. Deretter legges det opp et treningsprogram tilknyttet dette.

Medisiner som hjelper mot depresjon kan også virke symptomlindrende for mennesker med tvangslidelser. Disse kan hjelpe pasienten til å bli i stand til å nyttiggjøre seg andre behandlings former.

Samtalebehandling. Pasienter med tvangslidelse er ofte dypt ulykkelige, fortvilte mennesker som trenger støtte, forståelse og en samtalepartner på veien.

Prognose
Ubehandlet kan sykdommen enten forverres eller spontant bli bedre. Imidlertid vil de fleste streve med lidelsen, og ha behov for behandling. Dersom en kommer tidlig til, viser det seg at eksponeringsterapi med responsprevensjon gir 2/3 av pasientene betydelig bedring etter 1 –20 gangers behandling.

Konklusjon
Tvangslidelser har ofte vært skjult, og har vært forbundet med stor skam og ensomhet. Tvangshandlinger og symptomer kan og være knyttet til andre lidelser, som spise-
forstyrrelser, psykoser og depresjoner.
Da må grunnlidelsen behandles i tillegg.

:Angst - :Tvang - :Depresjon
 

:Depresjon

Definisjon
Depresjoner kan utløses av personlige kriser eller påkjenninger, (reaktiv depresjon) eller de kan komme uten utløsende årsak og kalles da endogen depresjon.

Forekomst
Ca. 3-4% av menn vil lide av depresjon i løpet av livet, mens 5-9% av kvinner vil rammes. Depresjon kan oppstå i alle aldersgrupper, med en topp mellom 35 og 45 år. Tenårene er også en sårbar periode.

Årsak
Depresjoner kan oppstå som følge av et traume eller en ytre alvorlig livshendelse, eller de kan oppstå uten sikre ytre påkjenninger. Vi kaller sistnevnte for endogen depresjon. Vi tror årsaken til depresjon er sammensatt av biologiske, miljømessige og psykologiske faktorer. For depresjoner som ledd i en manisk depressiv lidelse vet vi at det er en stor arvelig faktor. Visse hormonelle endringer kan disponere for depresjon, og depresjon kan være en bivirkning ved enkelte medisiner. Kritisk miljø og beskyttelse uten ømhet, innlært hjelpeløshet og negativ person-
oppfatning disponerer for depresjon. Ubearbeidede traumer kan og gi alvorlige depresjoner.

Symptomer
Symptomer på depresjon er senket stemningsleie, markert nedsatt interesse eller glede over ting. En kan finne:

• Betydelig vekttap eller vektøkning
• Søvnløshet eller økt søvnbehov
• Rastløshet eller passivitet
• Tretthet og mangel på energi
• Selvbebreidelse og skyldfølelse
• Nedsatt evne til å tenke og konsentrere seg
• Tilbakevendende tanker om døden

De ulike depresjonsformene har ulik
vektlegging av de forskjellige symptomene.

Det er flere typer depresjon.
Vi kan dele dem inn i:

Alvorlig depressiv episode med alvorlige symptomer, men av et par ukers varighet.

 Dystymi har mildere symptomer, men varer over flere år.

Vinterdepresjon inntreffer i den mørke årstiden med økt søvnbehov, appetitt og vektøkning, samt manglende tiltakslyst og energi.

Melankoli, den alvorligste formen, kan ha psykotiske symptomer og omfattende kroppslige symptomer.

Tegn på depresjon hos ungdom er;
• Dårlige skoleresultater
• Tilbaketrekking fra venner og aktivitet
• Håpløshet, sinnesutbrudd
• Overreagering på kritikk
• Rusmisbruk
• Autoritetsproblemer
• Selvmordstanker.

Behandling
Behandling ved depresjoner er medisiner, samtale, lysbehandling og ECT.

Samtalebehandling kan være både bearbeiding av vonde opplevelser, se på negative tankemønstre og av støttende karakter.

Medisiner. Det finnes ulike former for antidepressive medisiner med god effekt. Disse kan og brukes som forebyggende medisinering ved gjentatte depresjoner.

Lysbehandling. Personen sitter en time foran lyskassen med åpne øyne, hver dag i en uke.

ECT. Elektrostimulasjonsbehandling gitt i full narkose, gjerne 12 behandlinger over 6 uker.

Ved lettere depresjoner er behandlingen samtalebehandling, eventuelt medisiner.

Ved alvorlige depresjoner er behandlingen samtaler og medisiner.

Ved melankoliform depresjon er behandlingen medisiner, samtaler og eventuelt elektrostimulasjonsbehandling, ECT.

Ved vinterdepresjoner er behandlingen lysbehandling, (eksponering fra en lyskasse en til to timer hver morgen i en til to uker.)

Prognose
De fleste med depresjon blir bra gjennom behandling. 1/3 får aldri symptomene igjen, 1/3 blir plaget fra tid til annen, mens 1/3 går inn i et mer langvarig forløp. For disse kan det være aktuelt med medisiner som forebyggende behandling. Dette kan være enten antidepressive medisiner eller stemningsstabiliserende medisiner, som Litium eller tilsvarende.

Konklusjon
Depresjoner er en av de viktigste sykdomsgruppene, og blir regnet av WHO som den største medisinske helseutfordringen i årene framover. Depresjon er årsak til sykdom, sykefravær, uføretrygd og for tidlig død. Alvorlig depresjon er ubehandlet like dødelig som kreft, og selvmord er en av de største utfordringene ved denne lidelsen.